Omtale av to av Vilhelm Schjelderup sine bøker
Da ”Lys som helbreder. Nytt håp for astmapasienter” kom ut i 2004 anmeldte jeg den i bladet ”Sykepleien”: http://www.sykepleien.no/article.php?articleID=1103
”Elektromagnetismen og livet” med undertittelen ”En konfrontasjon mellom to supermakters vitenskap” kom i sin første utgave i 1987.
2. reviderte utgave kom ut på Kolofon Forlag A/S i 2006. Den kan kjøpes på: www.kolofon.com eller i bokhandel.
I forhold til de fleste norske medisinske miljøer var nok denne boken langt mer enn tjue år forut for sin tid i 1987. Så det lille som dukket opp av omtale i medisinske fora var vel gjerne mer avvisende enn informerende for potensielle lesere. Siden den tid har det skjedd vesentlige holdningsendringer blant folk som ikke er særlig medisinsk indoktrinert, i Strålevernet og i Helsedepartementet (Se eventuelt http://snowboat.no/Deptsvar.htm .) Man erkjenner at pasientenes og marinemannskapenes EMF-problemer er reelle, men må samtidig beklage et man ennå ikke er i stand til å løse dem eller forklare virkemekanismene. Det er altså ikke lenger ”vedtatt” at elektromagnetisme bare påvirker oss i den grad den oppvarmer kroppsvev.
Det gir meg grunn til å tro at flertallet av dagens lesere på ingen måte vil stille seg avvisende til tanker om at russerne, på vesentlige områder, lenge kan ha ligget foran vestlig medisinsk vitenskap;- siden deres fundament eller utgangspunkt omfatter både kjemi og elektromagnetisme.
Mens det er lagt størst vekt på å sammenligne hovedtrekkene i medisinsk grunnforskning i øst og vest går det også en våpenteknologisk linje gjennom boken. På første side siteres partisjef Bresjnev slik: ”Menneskehetens fornuft og samvittighet krever av oss at vi oppretter en uoverstigelig barriere mot utviklingen av slike våpen.” I 1987 ville nok mange av oss i vesten se disse antydningene om en ny våpenteknologi, som russerne så for seg, som science fiction. I dag vil vel mange av oss si at det Bresnjev sa i 1975 og det Dumaen sa i 2004 er ett og det samme, og at begge utsagn er like viktige. (Se eventuelt også under HAARP.)
Denne blandingen av medisinske modeller, som ennå er nokså ukjente i vesten, og våpenteknologi gjør boken spennende som en kriminalroman. Her kan jo noen, før lesningen, innvende at de to emnene burde vært behandlet i hver sin bok. Men etter lesningen vil gjerne du også se at emnene henger sammen som erteris.
Her vises det bl.a. til at man i Sovjet før 1975 hadde oppdaget at ”spesifikke elektromagnetiske signaler av meget lav intensitet kunne gi dyptgripende medisinske virkninger.” Samtidig som dette fører leseren videre til aktuelle medisinske behandlingsmetoder må det også belyses hvordan disse oppdagelsene eventuelt kan benyttes våpenteknologisk.
Gjennom omtalen av arbeidene til en rekke utvalgte forskere får vi gradvis en forståelse av at forskjellige former for svak elektromagnetisme godt kan vise seg å være styrende eller regulerende for de kjemiske prosessene som foregår i dyr og planter. Og det påvises at slike virkelighetsoppfatninger står i skarp kontrast til vår vestlige kjemiske determinisme. Dette siste kan jo være til stor glede for oss som har fått kjenne virkningene av dagligdags stråling på kroppen, og funnet løsninger på slike problemer.
Boken behandler svært kompliserte emner på en slik måte at du kan få stor glede av den selv om du har minimalt kjennskap til medisin og elektromagnetisme.
Da jeg leste den første utgaven midt i nittiårene fikk jeg ikke med meg alle detaljene. Når jeg nå leser den nye utgaven, som er ubetydelig revidert, kommer helheten bedre til syne. Det litt merkelige er at boken i sin helhet nå bare synes mer aktuell enn i 1987. I den nye innledningen berøres helserisiki som man er blitt mer oppmerksom etter den tid. Og det oppgis, med rette synes jeg, at det ikke var noe som talte for å endre hovedteksten.
Mvh
Tor Johnsen