Skrevet 30.11.03

Sjalobestanden på Bjørgo

 

Innføring i landet

Hos oss ble sjaloen et biprodukt av sølvrevfeberen i tjueårene og første delen av trettiårene. De mest foretaksomme i bygden reiste da til Canada etter livdyr. De bygde opp store revefarmer hjemme og i land som Lettland, Litauen og Polen. Det meste av denne boomen falt sammen i 1939.

 

Fem sjaloer ble tatt inn sammen med rever, i utskipningspapirene som tamrevvarietet. De første tre årene gikk de i en stor revegård. Men sammenlignet med sølvreven fikk sjaloen da ingen økonomisk fremtid. Senere ble dyrene plassert på nettingbunn i et forsøk på unngå økende sykdomsproblemer. Offisielt heter det så at alle unnslapp da et segment av nettingbunnen åpnet seg ved et hendelig uhell.

 

Kontakter i fjellstatene i USA hadde erfaring med bestander som ”holdt seg  på plass” ved vassdrag som nedstrøms hadde former for stengsler (bratte gjel, hengende daler). Det har stort sett vist seg å holde stikk hos oss. Enkelte tilsynelatende utstøtte hanner har riktig nok vært observert i andre dalfører,  men jeg er ikke kjent med at det har ført til flere bestander.

 

Instituttet i Medicine Hat holder det for mest sannsynlig av våre første eksemplarer kom fra fjellstatene i Nordamerika eller Canada. Transitten gjennom Polen har trolig hatt sammenheng med slappere grensekontroll/veterinærkontroll/tollsatser. De har hengt en hypotetisk betegnelse på vår varietet ved en kombinasjon av tall og bokstaver. Sjalo kan være en misforstått eller korrekt slavisk betegnelse.

Spesielle særtrekk

Vekten ligger nå vanligvis mellom fire og seks kilo. Lengde opp til 70 cm. Hann og hunn er temmelig like, bortsett fra hannens horn på 10-15 cm. Disse kan ha to fullt utviklede greiner, men ofte er grein 2. mer en antydning, for eksempel som hos et rådyr på retur.

 

Sporsettingssystemet ligner harens med bakbeina foran forbeina. Forpartiet inkl. hodet er mer ”kraftfullt” enn hos haren. Hunnen er noe tyngre enn hannen. De gulaktige utposingene mellom tærne kan ha noe å gjøre med overgangen fra vann til land. Som de fleste skogsdyrene våre er sjaloen helst stille, holder seg mye i ro om dagen og beiter mest om natten. Tatt av hund eller gaupe kan den gi fra seg et vilt vræl. Om våren kan den av og til gi fra seg et langtrukkent skrik, gjerne litt hest eller skrallende.

 

De kraftige øvre hjørnetennene minner litt om fortidshjorten sine, men de ser ut til å ha mindre betydning enn hornene i kampen om hunnene. Kroppen og hornenes størrelse er tydeligvis i stor grad miljøbestemt. På 70 å har vår sjalo ”lagt på seg” ca 30% og er blant de største som finnes i dag. Dessverre ser det ut til å ha gått motsatt vei med gevirene. I hvert fall ser en ikke lengre de helt store eksemplarene som en hadde et titall av årene før krigen.

Pelsskifte

Jeg tipper at arten eller varieteten har vært ”tuklet med” før mine forgjengere ble oppmerksom på den i Bjørgodalen. Dvs. at mennesker på et eller flere stadier har drevet intens avl/innavl for å få frem spesielle egenskaper, bla. når det gjelder pigmentering. I dag skifter de fleste eksemplarene våre til nesten helt hvit pels. Så sent som under krigen, da det ble drevet intensiv jakt, var helt hvit vinterfarge nærmest unntaket.

 

Helt svarte eksemplarer er ikke sett de siste tjue årene. Også når det gjelder andre egenskaper kan det være vanskelig å

vurdere om det dreier seg om arvefaste rasekarakterer eller bare individuelle miljøbestemte.

 

Den beste oversikten har man vel ved instituttet i Medicine. Men også der er de svært forsiktige og uoffisielle når de  antyder vår sjalos plass i ”dyresystemet”.

Årssyklus

Parringstid mars/juli. De første kullene ses i april/mai. Hanner i slagsmål (dans) også helst i april/mai. Den grå/blå/brune sommerpelsen begynner å skiftes i oktober/november.

Viltstell og regulering

Det er vanskelig å vurdere predatorenes rolle på lang sikt. Vi har, muligens feilaktig, vurdert gaupens innhogg som alvorlig i enkelte år. Kanskje har vi overdreven tro på at felling av osp hjelper i harde vintre. Jeg våger den påstand at et visst jakttrykk, avpasset telling på sporsnø er avgjørende for å forebygge dramatiske og store svingninger i bestanden, mest pga. sykdom.

 

Siden 1948 har det, med noen få unntak, vært sendt to skrotter årlig til Medicine. Vi har ikke hatt direkte matnytte av forskningen der, men bulletinene er nok interessante for enkelte av de faglige kontaktene vi pleier her i landet og i Finnland. På sykdomsfronten er det ikke påvist alvorligere ting enn koksidiose og protozoer.

Jakt (uten hund)

Tidligere var Bjørgo med i reinsdyrlag sammen med andre gårder. Det ble kjøpt inn livdyr som ble sluppet fri. Så lenge dyrene valgte å holde seg innenfor grensene til de deltakende gårdene sine fjellområder gikk det greit. Lite skilte egentlig jakten fra avliving av husdyr med skytemaske og slakting hjemme på gården.

 

Tilsvarende er sjaloen også formelt et tamdyr som eies av den eller de som forvalter det aktuelle området (i noen grad i gentlemens agreement med andre forvaltningsorganer).

 

Jeg holder på jakt uten hund, uten å kunne gi noen fornuftig begrunnelse for det. De fleste år jakter vi parallelt med den vanlige småviltjakten. Vi innretter oss som på harejakt. Sporingsjakten er ofte lettere enn på haren pga. mindre tendens til rundkjøringer og avhopp.

 

Sjalojakt er altså uten tilknytning til den kortordningen vi deltar i når det gjelder ordinær småviltjakt. Vanligvis står vi selv for den.  Men våre mest trofaste jegere vet også å sette pris på sjalojakt som en bonusordning for seg.

 

Meld gjerne din interesse for kjøp av livdyr.

 

Vennlig hilsen

Tor Johnsen

Nordlia 8

5223 Nesttun

Tlf. 55 10 00 23

E-post: torjohnsen@hotmail.com

 

Til Snowboat hovedside