Dato:  Ons Okt 16, 2002  8:32  
Emne: 
Zen og kunsten å reparere en eloverfølsomhet

Vi er alle strålingsømfintlige for så vidt som cellene våre har
reseptorer for elektromagnetisme.
"Kan det være strømforholdene som fører til helseproblemene mine?"
Da jeg stilte meg dette spørsmålet kunne jeg rusle rundt 500 meter i
bedagelig tempo før jeg møtte veggen(og Lao-tse sine syv kar).
Det utgjør vel under fem prosent av den turkapasitet jeg har i dag.
Problemene bygget seg først langsomt og uforståelig opp over en del
tiår. For eksempel ble det år for år mer og mer ubehagelig å møte en
kald hytte i juleferien og over 25 grader om sommeren. (Nå virker
termostaten igjen.)

Etter å ha eksperimentert lenge nok med strømløse forhold valgte jeg
å bytte virkelighet omtrent slik:
Etter å ha passert hittil uforklarlige forstadier hadde jeg nå
Utviklet Eloverfølsomhet (UE). Skal vi kalle forstadiene Maskert
Eloverfølsomhet (ME)? Når startet utviklingen fra nullpunktet? Den
høsten jeg var syv år?
Forestill deg gjerne en skala som går fra null og ender på ti ved
maksimal eloverfølsomhet. Erkjente jeg overgang fra ME til UE ved fem
mens andre kanskje er flinkere og greier det ved lavere tall på
skalaen? Fikk jeg først snudd utviklingen ved ni?

De samme mekanismene ser ut til å virke både ved ME og ved UE.
Forskjellen er bare at du ved UE i beste (les gjerne verste) fall kan
merke at akkurat nå påvirkes du negativt og bør fjerne deg fra det
aktuelle miljøet. Eller at du kan være rimelig sikker på at en
reaksjon du har må skyldes en uheldig eksponering, trolig det eller
det.

Reaksjonen i dagene og ukene etter eksponeringen er avhengig av om du
er avholdende eller ikke i forhold til nye eksponeringer. Her skal
det stort sett handle om avholdsalternativet:
Straks eksponeringen opphører starter helbredelsesprosessen fra null.
Eloverfølsomhet kan ha mange fasetter. Men en klassiker kan være
omtrent slik: Noe er på gang nederst i ryggen og sprer seg mer eller
mindre utover. Det kan toppe seg med mer eller mindre smerte etter en
halv uke. Bedringen skjer atskillig langsommere og i omvendt
rekkefølge. Dvs. bedringen starter i utkantene mens du sliter lengst
med problemene i ryggen.

Det er en uhyre interessant prosess som man kan trenge litt inn i
meditativt og/eller selvhypnotisk. Smerten, som da eventuelt kan
konverteres til mer eller mindre nytelse, lar seg som regel
lokalisere til ett område som betjenes av en hovednerve og dens
forgreninger. Der kan "behandlingen" gå for fullt noen timer.
Etterfølgende pause kan godt bli dobbelt så lang. Deretter er det
ofte et annet tilsvarende område som får en omgang. Men det kan også
fortsette med reprise i samme område. Da oppleves det som om det nå
må være en annen struktur (muskler/sener/skjelett osv.) enn sist som
får sin behandlingstime. Smerte får mening ved slik modus eller
kvalitet for registrering av situasjonen.
Metodene anbefales også når du for eksempel vil inn på det vanskelige
skillet mellom EM-problem og vibrasjon-resonans-problem.

Som ordvalget antyder ser jeg nå slike reaksjonsprosesser som det
motsatte av et helseproblem dvs. som en løsning av et påført EM-
problem/skade. Da tilsvarende prosesser foregikk i ME-fasen betraktet
jeg dem som helt vanlige helseproblemer som kom og gikk hos svært
mange og holdt bl.a. fysioterapeutene med arbeid. Det var da
uinteressant å betrakte dem via teknikker for endring av
bevissthetsnivå.

Etter noen måneder ved nesten bare strømløse forhold begynte jeg å
løpe, (med amalgam og gull i munnen og uten kosttilskudd eller
medisinering). Men de mer eller mindre frivillige besøkene hjemme
måtte gradvis gjøres kortere og kortere for å unngå tyngre og tyngre
reaksjoner. Til slutt var det bare å redde seg inn i bilen etter
knappe 10 minutter. Ved besøk i enkelte bygninger kom en lammelse
sigende opp i foten og videre til leggen. Jeg var da begynt å sette
meg litt inn i andres erfaringer og ble bl.a. tipset om en bærbar
fysikalsk beskyttelse av sveitsisk fabrikat. (Den sies nærmest å
nøytralisere eller speilvende EM-felt.) Den ble hentet på posten. Da
bilen ble startet igjen utenfor postkontoret registrerte jeg en
miljøforandring. (Bilen er et Faradays bur som beskytter mot EM-
stråling utenfra, men med noe indre strømproduksjon.) Jeg valgte da
også selv å ta et nytt ærend i et av lokalene som ga lammelser.
Merket ingenting. Da jeg våknet om natten på den strømløse hytten
merket jeg også en miljøforandring. (Vi ser en kraftig kystradar på
en høyde.)
Slikt opplever man bare en gang, bortsett fra senere med omvendt
fortegn: Da kommer du på at du har glemt beskyttelsen på nattbordet,
på badet el.l.

Med beskyttelse har det senere med små unntak fungert greit å flytte
tilbake til det vanlige boligstrøket. Gullkrone direkte på amalgam
knyttes nå til episodene med lammelser. Tannmetallene er skiftet ut
og rotfyllinger fjernet. Det ble gjort med full beskyttelse og
støttebehandling med vitaminer/mineraler m.m.. Bare den lille drammen
manglet de gangene jeg selv kjørte til tannlegen. Det ble først
sjekket at der ikke var reaksjoner på de valgte materialene.

For et års tid siden viste målingene at strålingsømfintligheten var
redusert til omkring en fjerdedel av toppnivået (rundt tre år før).
Det har vært moro å be våre helse/verne-myndigheter evaluere den
beskyttelsen som ennå henger som en pistol under armen og kanskje
foreslå noe de anser for å være enda bedre for meg. Vi er flere som
kan knytte morsomme positive opplevelser til denne beskyttelsen, men
det kommer dessverre også utsagn fra folk som mener at den ikke duger
for dem. (Men her er jeg er åpen for at noen brukere vil se problem
der jeg ser oppstart av mer eller mindre smertefull løsning. Andre
skiller gjerne ikke infralyd/vibrasjons-problemer fra EM-problemer og
forventer litt for mye av den grunn. Her har jeg bommet skikkelig.)

Nå burde det redegjøres for hva som skjer hvis disse
ubehagelige/smertefulle helbredelsesprosessene stadig blir forstyrret
av nye eksponeringer og om samspillet mellom EM, kvikksølv og gull.
Men jeg velger her bare å runde av og spissformulere ved å
sammenligne med et av krimbøkenes berømte arsenikkmord: Offeret får
først nok gift til å bli litt uvel. Før det er over blir det litt mer
gift i maten. Det blir verre, men helbredelsesprosessen klatrer over
krisetoppen. Da er tiden moden for litt mer, så det blir verre å nå
vendepunktet igjen. Slik fortsetter det et utall ganger. Det ligner
en kontinuerlig svært utstrakt helbredelsesprosess som til slutt
mislykkes.

Jeg tror at en god del vanlige lidelser med fordel kan betraktes
positivt som mulige helbredelsesprosesser som får for mye motvind fra
indre og ytre miljøfaktorer til å bevege seg fremover.

Dette gjelder særlig ved en rekke såkalte diffuse lidelser der vi som
har vært eller ennå er eloverfølsomme skjønner at mye kan være
knyttet til maskert eloverfølsomhet. Det er kanskje mest grunn til å
bekymre seg over dette aspektet ved ureflektert omgang med EM-felt.
Vi er med i et fullskala eksperiment med stråling og tungmetaller
m.m.: De første 30-60 årene merker vi oftest bare diffuse plager
som "alle" har og "vanlig alderssvekkelse". De heldige får så nok
dosering til å erkjenne sammenhengene. De gjør gjerne det nødvendige
og blir sprekere og sprekere for hvert år som går.

Her må vi også være åpen for at et knippe tilsynelatende uskyldige
faktorer til sammen kan være dynamitt. (Spre innsatsen din på flest
mulig medvirkende faktorer og finn ut om lidelsen din er en
helbredelsesprosess eller noe annet.)

Når det kommer til betennelsesdempende medikamenter spør jeg meg ofte
om behandlingen dreier seg om å kurere bort helbredelsen av en
miljøskade. (Her pleier vel også produsentene å ta inn et forbehold
om at teoretisk .......,men........?)

---------

Er tiden moden for opp/ned-betraktninger, relativitetsteorier eller
paradigmeskifter som disse?

Dagens tilleggspørsmål: Hvor strålingsømfintlig er du?

Mvh
Tor Johnsen

P.S.
Lao-tse sine syv kar oppleves i hovedtrekk som riktige: (Han fikk
for noen tusen år siden for seg at når en av kroppens syv viktigste
funksjoner sviktet noe ville de andre seks reduseres tilsvarende før
gjenopprettingen startet.) Da jeg presset litt mot "veggen" kom
problemene i rask rekkefølge. Først fra bevegelsesapparatet, så
diverse "innvoller" og til avslutning det som kunne oppfattes som
hjertestyringen. (Jeg antok at det deretter ville svartne, ble
stående bredbent og tok meg inn igjen.) Men lungekapasiteten ble ikke
berørt før mange uker senere. Da falt den et godt hakk, nærmest over
natten. Det pussige var at problemene da var mer merkbare ved
snakking enn ved dagens "arbeid", som da kunne være begrenset til å
kløyve to vedkubber eller gå noen hundre meter.

Vennligst ikke les dette innlegget som om jeg beskriver den eneste
rette vei ut av problemet eloverfølsomhet. Det viktigste er at du
gjør ditt selvstendige valg av virkelighet eller medisinske
forklaringsmodeller som fungerer i dag.

Litteratur:
Robert M. Pirsig: "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. En
undersøkelse av verdier."





 

  Meddelelse 890 af 3662  |

 

Dette er kopi av et innlegg i det medisinske nettforum Nordbiomed.

 

Om Nordbiomed

 

Til Snowboat hovedside