|
En overlege ved et
universitetsinstitutt i Bergen hadde sist lørdag
en kronikk i Bergens Tidende med tittelen "Den nye medisinmannen –
frelser eller forfører?" Den innholdt ord som disipler og misjonærer
brukt i negativ betydning. Her skal jeg bare sitere to setninger:
Til og med sykdomsbegrepet har han omdefinert: "Vi kan ikke lenger
snakke om det (sykdom) i sin tidligere betydning men, istedet, kalle
det "et formålsrettet naturprogram".
Kronikken endte med at vi ble oppfordret til å se på slike
kjetteriske tanker med sunn skepsis.
Du vil gjerne si at dette var noe jeg ikke burde tatt i med en
ildtang en gang.
Da lager jeg heller en ildtang og viser den frem tenkte jeg. Smi den
slik at den kan benyttes senere i flest mulige sammenhenger.
Innspillet nedenfor er derfor uten direkte tilknytning til kronikken
med ubehagelig mye personangrep. Men det ble (under henvisning til
kronikken) sendt til forfatteren og et tjuetall ansatte ved
instituttet der han jobbet og til avisen med anmodning om trykking.
Mitt hovedpoeng overfor deg er å henvise til de mulighetene man har i
dag til å lete opp mail-adresser til fagfolk som prøver å gå i
dekning i elfenbenstårn. I økende grad er det mulig å finne også
gruppe-mail-adresser som omfatter målgruppen din. Hva skal det neste
bli? At pasientene tvinger dem ut i åpne fora? (Merk deg her at
trykte aviser som BT vanligvis ikke er åpne fora for meg.)
I innspillet finner du sikkert mye som jeg har fortalt før:
Sykdomsbegrep i forvitring
Er våre gamle sykdomsbegreper troll som sprekker om vi tvinger dem ut
i erkjennelsens skarpe lys? Det "feiler" meg noe. Er jeg
"syk"? For
meg ser det ut som mye medisin er bygget over disse to fundamentene.
Man knytter symptomer til begrepet sykdom, definerer gjerne det
sistnevnte og bygger videre stein for stein. Imponerende byggverk.
Nye generasjoner innen en medisinsk trosretning holder seg vanligvis
lojalt til de foregåendes retningslinjer for fremdriften. En fordel
eller en ulempe? Hvordan skal man forholde seg til de som ser
svakheter ved fundamentene? Konflikt eller samarbeid?
Innenfor den såkalte skolemedisinske modellen kunne jeg ikke se noe
skille mellom sykdom og helbredelsesprosess. Det gjorde den uegnet
for meg da viktige årsaker til mine lammelser og tilstivninger lå i
det uhyre interessante samspillet mellom tungmetallforgiftning og vår
elektriske hverdag. Her kan man gjerne snakke om en opp- og
nedbygging av et helseproblem. Oftest med vekslinger som pasienten i
utgangspunktet ikke oppfatter.
Symptomer av særlig betydning er sjelden knyttet til
oppbyggingsfasene. De er i hovedsak knyttet til det jeg gjerne kaller
helbredelsesprosessen. Om jeg forstår skolemedisinen rett burde jeg
vel her heller tatt utgangspunkt i at når jeg har mange smertefulle
symptomer er det klart at jeg "feiler noe" og at det derfor
faller
innenfor det definerte begrepet sykdom.
I utgangspunktet står jeg vel nå i en slags opposisjon til
hovedstrømmen i medisinen.
Men jeg skriver mye og ofte svært detaljert om min pasienterkjennelse
også for medisinere og kommende medisinere. I dag går mye slikt med e-
post til medisinske nettfora, myndigheter og medisinske miljøer med
såkalte postmottak der det spres videre.
Slike meldinger avsluttes gjerne med at jeg er åpen for spørsmål og
videreformidling av tanker til hvem det skal være. Det resulterer i
en del kontakt og utveksling av erfaringer, også på dette vanskelige
skillet mellom det egentlige helseproblem og helbredelsesprosess.
Noen henviser også til egne arbeider og nettsted. Da viser det seg
gjerne at vi reelt sett ser ut til å ha nokså sammenfallende
virkelighetsoppfatninger selv om vi kanskje opererer med noe
forskjellig begrepsapparat.
Jeg ser gode muligheter for at nye tanker på dette området bør kunne
bli til hjelp også for vårt offentlige helsevesen som sliter tungt
med sviktende tillit på brede og viktige segmenter. Særlig om
forskningen der kan bli noe fristilt i forhold til pengebidrag fra
legemiddelindustrien.
Nå ser jeg jo også en tendens til uheldige forsvarsreaksjoner der
folk som tenker fundamentalt nytt utsettes for det som ser mer ut som
personangrep enn faglig vurdering av nye forklaringsmodeller eller
paradigmer.
Et eksempel på dette kan være fengslingen og sjikaneringen av den
tyske legen Hamer for sine betraktninger omkring opp- og nedbygging
av helseproblemer.
Selv har jeg hittil bare opplevd positive tilbakemeldinger i det
offentlige rom.
Men jeg har lært av historien at paradigmeskifter er turbulente. Om
min vitenskap var basert på at jorden var flat ville jeg jo føle det
truende om du spurte om den ikke like godt kunne vise seg å være
rund. Med utsikt til at et livsverk kunne falle i grus lå det da
kanskje nær å tenke at angrep og forsøk på knebling var det beste
forsvar.
Der er enorm kunnskap samlet i pasientmassen. Det gjelder om å bryte
ned barrierene mot medisinerne så kunnskap kan overføres.
Mvh
Tor Johnsen
|