Dato:  Tors Nov 21, 2002  1:02  
Emne: 
Medisinsk kunnskapsetikk - omvendt bevisbyrde

Det må fuglene vite sier vi gjerne. Men er det riktig? Vet for
eksempel vitefuglene mer eller mindre enn oss på grasrota?

Når jeg kommer til land og sløyer fisken kretser store hvite fugler
over meg og skriker ubehagelig. "Kaja, Kaja, Kaja" låter det. Når vi
rusler rundt her nede på jorden og prater om alt fra forkjølelse til
for mye av kvikksølv og elektromagnetisme til for lite av vitaminer,
mineraler og magnetisme overvåkes vi ofte av vitefugler som mer eller
mindre ubehagelig skriker "Dokumentasjon, Dokumentasjon,
Dokumentasjon".

De kretser ofte unødig høyt. Størrelsen er middels, men de gjør ofte
som oss;- bruser med fjærene og blåser oss opp for å virke større enn
vi er. De klassifiseres gjerne etter funksjon som for eksempel
dillemmafugler, ekkofugler eller bare papegøyer. Det første går mest
på at de er helt avhengig av kunnskapssmuler fra grasrota. Disse
gulper noen gjerne bare opp igjen og prøver å patentere og selge som
sine egne. Men hos noen går det også på det psykiske via daglige og
nattlige drømmer omkring det gamle rimet: "Når utgangspunktet er som
galest blir resultatet ofte originalest". Tilbøyeligheten til å komme
i forsvarsposisjon, ikke bare ved synet av et skytevåpen, er stor hos
mange eksemplarer. (Hg-problem eller nordeuropeisk elektrodepresjon?)

Noen av oss har evnen til å få kontakt med småfuglene våre. Her
strever jeg både med smått og stort. Men som en parallell til
revejakten la jeg ut noen interessante smuler på hagebordet. Så satt
jeg der og ventet, med et slags usynlig Faradays bur rundt meg. Helt
stille med lukkede øyne, i en meditativ modus. Da kom den første;-
Jonathan II het han. Bruset fra vingene var mer følbart enn hørbart,
omtrent som når en hubro lander i mørket. Jeg satt stille og urørlig
helt til han følte seg tvunget til å si noe. Da kom det selvsagte: Nå
ser jeg ikke lenger ned på deg. Som en del andre opplevde han miljøet
innenfor buret som behagelig og bemerket det. Jeg hostet litt og
beklaget forkjølelsen. "Dokumentasjon" glapp det ut av han, men bare
en gang og ikke direkte skrikende. Jeg forholdt meg da bare helt
alvorlig og stille til han lettet og vinket vennlig med vingene.

Under vårt andre møte lot jeg han litt diplomatisk få vite at jeg
ikke hadde spesiell interesse av å dokumentere eksistensen av
forkjølelse, men at han naturligvis var velkommen til å bevise det
motsatte.

Mvh
Tor Johnsen

Dette er kopi av et innlegg i det medisinske nettforum Nordbiomed.

 

Om Nordbiomed

 

Til Snowboat hovedside